Hjem


 
Thin Lizzy Rememberance Club     [21.05.2004]

Dagbok 'Vibe for Philo 2004': Dag 1 - Dag 2 - Dag 3 - Dag 4 - Dag 5 - Dag 6

Onsdag 31.12.2003 - Toughest street in town
Huset til Theresa McNally - Bed and Breakfast (127kb)Full Irish Breakfast gir næring til en lang dags vandring, og det var med en slik solid frokost innabords jeg startet denne min første dags vandring i Dublin, med Leighlin Road i Crumlin som mål; the toughest street in town...

Jeg ankom Dublin tirsdag kveld i lett duskregn og 2 grader celsius. Slappet av på rommet som Mrs. Theresa McNally hadde gjort i stand til meg. Fint rom med eget bad og TV til 40E (320,-) pr. natt. B&B'en (bildet til høyre) ligger en halvtimes rask gange nordøst for Dublin sentrum i et typisk arbeiderklasse boligområde som heter Fairview.

Etter frokost tok jeg bena fatt og ruslet ned mot sentrum, og kunne allerede ved brua over Royal Canal observere plakat med Vibe for Philo. Litt lenger ned i Summerhill Parade var det ny plakat med 'Limehouse Lizzy plays entire Live and Dangerous' på Olympia Theatre Saturday january 3d. Så merkelig det enn føles; det var ikke lenger noen tvil om at jeg faktisk befant meg i Dublin; YES!
Trasket litt i komersielle strøk i Henry Street før pubene åpnet kl. 11:00. 11:05 nøt jeg turens første Guinness på The Auld Dubliner pub i Temple Bar; 4E (ca. 35,-). Har blitt noe dyrere i Irland etter at Euroen ble innført: Cd'er og vin koster omtrent det samme som i Norge, øl i butikken ca. 12-15 kroner for halvliteren og en liter med whiskey ca. 180 kr.

Halvliter nr. 2, en Smitwicks (3.5E), ble inntatt på G.F. Handel Bar i Thomas Street ikke langt unna Guinness Brewery. Tok buss nr. 123 fra samme gate til Crumlin Hospital sørvest av Dublin sentrum. Så var jeg på vei mot gata der Philip Lynott vokste opp hos sin bestemor Sarah, og der hans mor, Philomena, også bodde som barn: 85 Leighlin Road.

Litt duskregn fallt ned over meg i det jeg via Kildare Road og deretter Windmill Road nådde frem til hva jeg mente var Leighlin Road. Fin utsikt mot Wicklow Mountains forresten, men jeg var uansett ikke i riktig gate. I et ganske så stort og tett bebygd boligområde var jeg dessuten nå på jakt etter et sted å, ja, rett og slett mige. Formiddagens Guinness og Smitwicks fornektet seg ikke, og ganske febrilsk gikk jeg vestover og fant omsider en skolegård der jeg fikk gjort mitt fornødne bak ei diger eik. Ahhhhh... Til alt overmål viste det seg at denne skolegården lå et steinkast unna en annen ikke ubetydelig skolegård; nemlig skolegården der Philip Lynott vanket som skolegutt; The Christian Brothers School. Men hvor var nå 85 Leighlin Road? 2 meget hjelpsomme gutter på sykkel kom meg til unnsetning og viste meg svært villig veien til 'Legglinn' Road. Ingen av dem var klar over at de bodde i samme strøk som en av historiens største rockere, eller at de gikk på samme skole som Philip Lynott. Ei heller hadde de hørt om Thin Lizzy... De synes det var rart at en mann fra Norge reiste helt til Irland for å ta bilde av et hus i helt ordinære Leighlin Road... Men guttene overbeviste med kunnskaper i både lokal og mer perifer geografi da de underveis kunne fortelle meg at at Oslo var hovedstaden i Norge....
Leighlin Road, gata der Philip bodde som barn (144kb) Så sto jeg omsider utenfor huset der både Philomena og Philip Lynott hadde tilbrakt barneårene (bildet til venstre). Stort! Jeg knipset noen bilder og ruslet litt frem og tilbake og nøt den merkelige følelsen. Feiret øyeblikket med en knert medbrakt John Power. Også var det bare å traske noenlunde samme vei tilbake og finne en buss inn til sentrum.
Jeg fant meg en internett-kafé ved Halfpenny Bridge, brua der Philip Lynott spilte inn deler av videoen til Old Town... Du verden som Guinness og Smitwicks fortsatt presset på... Bena var nokså trøtte etter mye vandring på asfalt så jeg dro tilbake til rommet mitt og slappet av litt før jeg gjorde meg klar til nyttårsfeiring.

I 20:00 tida tok jeg bussen ut til Howth, en halvtimes busstur fra Fairview. Bussjåføren kunne fortelle meg at siste buss tilbake gikk klokka 22:00. OK tenkte jeg, det blir en rolig nyttårsfeiring. Jeg fant meg etterhvert et ledig sete i baren på The Cock Tavern og nøt både Guinness, Irish Mist (likør) og GT. Pene damer til tross; jeg forlot troskyldig lokalet før 22:00 for å rekke bussen hjem. Sto og ventet på bussen rett utenfor kirken der Philip Lynott hadde sin bisettelse. Ventet både lenge og vel, men ingen buss kom... Så da klokka ble nærmere 23:00 tok jeg taxi hjem til B&B'en. Taxi kostet 17E så det var til å leve med. Hørte støyen fra raketter og nyttårsfeiring da jeg lå fornøyd i senga ved midnatt. En flott 1. dag i Dublin.
 
Torsdag 01.01.2004 - Borderline
Philips grav på St. Fintans cemetary, Howth (234kb)Back in my hometown
The old place is still the same
But time can cast the spell over something
And you cant go back again.


Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, og med gårsdagens rolige nyttårsfeiring i bakhodet våknet jeg i flott form i 08:00 tida til denne første dagen i det nye året. Etter en full irish breakfast labbet jeg igjen avsted. Tok buss 31B (bussen til Howth) til St. Fintans Cemetary ved Sutton, og besøkte graven til Philip Lynott . Det var massevis av blomster og fiksfakserier ved graven. Fint vær; solen lot strålene falle over gravlunden og The Ben of Howth (bildet til høyre). Jeg tilbrakte en times tid på gravlunden før jeg vandret i finere boligstrøk langs Offington Park ned til DART jernbanen på nordsiden av halvøya. Hadde i Philomenas bok 'My Boy' lest meg til bange anelser om at Glen Corr, huset Philip Lynott kjøpte til seg og Caroline etter giftemålet, skulle ligge her ved stranden et sted. Og YES: Etter litt fomling i gal retning langs Howth Road oppdaget jeg hus nr. 3 på venstre hånd etter jernbaneundergangen til Claremont Road; det var Glen Corr. En praktfull eiendom omgitt av store trær.
Glen Corr; Philips hus på nordsiden av Howth (150kb)
Jeg sto litt i porten og kikket (bildet til venstre), og vandret litt frem og tilbake. Tok behørig bilder av stedet og gikk så i retning Sutton langs Claremont Road. Noen hundre meter nedover gikk det inn en sti til høyre ned til stranden. Jeg vandret bort til baksiden av Glen Corr og hadde mitt helt private beachparty rett inntil den høye muren som omga eiendommen. Tenk her har Philip bodd!!! Nøt en spansk vin på stranden sammen med Philip, og med vanvittig fin utsikt til Howth Harbour mot øst og Malahide mot vest. Blåste skikkelig, men med Johnny the Fox på øret og rødvin i strupen gikk det fort et par timer på stranda... Det var en fantastisk nytelse å stå på stranden der jeg antar Philip også må ha stått og nytt utsikten mange år tilbake.

Jeg gikk så tilbake til Sutton og tok bussen tilbake til sentrum i 2 tida. Fikk meg dagens første Guinness, og en sandwich med ost og skinke, på en pub i handlegata Talbot Street midt i sentrum. Gikk så Henry Street i retning Jameson bryggeriet og Smithfield, og fant stedet der den halvakustiske previben skulle finne sted dagen etter; The Cobblestone i North King Street. Meget slitt pub, men atmosfære til tusen og koselig bartender. Tok en ny Guinness. Da jeg forlot stedet fikk jeg meg en overraskelese: på utsiden hang en plakat som bekjentgjorde at Brian Downeys Blues Upfront spilte her nyttårsaften! Pokker! Og jeg som tilbrakte halve kvelden på en bussholdeplass i Howth. Vel sånn er Dublin og sjebnen. Men jeg gledet meg uansett mer og mer til morgendagen; da sto det endelig live Lizzy musikk på programmet! Du verden som Guinnessen prosesserer, den setter sannelig nyrene i sving og bringer til stadighet blæra til Borderlinen! Og så få passende steder å tømme...

Resten av kvelden ble benyttet til behørig avslapping på rommet med innkjøpt Amstel fra den lokale Liquer Store!
 
Fredag - 02.01.2004 - Having a good time
Oppover langs veien gjennom Phoenix Park (129kb) På veien mot målet hender det at man velger å ta en omvei, eller legger kursen i en noe annen retning enn man opprinnelig hadde tenkt. Det var en slik perifér utskeielse som denne previbe-dagen tilfeldigvis førte meg rett på en skatteskiste av en pub på nord-øst siden av Phoenix Park. En av disse ærverdige pubene i Dublins forsteder som byr på irsk folkesjel og Guinness på sitt beste: pur glede.

Som dagene forut så startet jeg også denne dagen med god irsk frokost; speilegg, bacon, småpølser, stekt potet og tomat, toast med marmelade, appelsinjuice og kaffe. Også en tallerken med Wetabrix og melk. En aldeles perfekt start på en perfekt dag i perfekte Dublin.

Tok buss nr. 123 ned til sentrum og fomlet litt rundt i handlegata Grafton Street før jeg fikk satt meg på buss nr. 10 til Phoenix Park (bildet over), en ufattelig stor bypark, visstnok Europas største har jeg lest et sted. Tok meg en time å vandre fra inngangen og opp til statuen The Phoenix som befinner seg midt i parken. Da var jeg altså halvveis gjennom parken...
Man blir jo tørst av slikt, og ved inngangen til den amerikanske ambassade, et steinkast fra The Phoenix, tok jeg av mot nordøst og vandret ut av parken. Rett utenfor parken ved Blackhorse Avenue åpenbarte det seg en alldeles utmerket pub; Neds Bar. Klientellet virket å være nokså lokalt og Guinnessen der smakte fortreffelig! Slappet av der en stund med nyinnkjøpt 'UP' (Shania Twain) på øret. Flott pub og herlig formiddags-stemning; snakk om gyllent øyeblikk!

Omsider tok jeg buss nr. 37 tilbake til sentrum; dvs. til North King Street, og stakk innom kveldens konsertlokale (pub) The Cobblestone (bildet under). Ny Guinness! Også var jeg kjapt innom Jameson bryggeriets utstillingslokaler/museum like ved og kikket litt på souvernirer. Men puben '1780' lå like ved så jeg måtte bare ta en matbit og en Guinness der. Fin pub det også med spesialitet på irsk whiskey; 30 ulike merker.

The Cobblestone (129kb)På kvelden var det halvakustisk konsert på Cobblestone. Den knøttlille og slitne puben rommet allerede et par timer før konserten en god del Lizzy fans. På toalettet (les pissoaret) traff jeg på Billy fra London. Han var på sin første Vibe sammen med kjæresten Aida. Klokka kvart på ni åpnet dørene til konserten og jeg fikk sikret meg fin sitteplass helt inntil scena. Sære opptak med Lynott og Lizzy ble vist på storskjerm. Deretter var det 4-5 ulike band/artister som på hvert sitt vis hedret Lynott ved å spille akustiske versjoner av Lynott låter. Kjempebra og god kvalitet på musikerene. The Emerald Band var klart best. Det ga en helt spesiell følelse å sitte i et intimt konsertlokale på en pub i Dublin og høre Lizzy-musikk i 3-4 timer sammen med 150 andre Lynott-fan. Det kunne nesten føles litt uvirkelig. Jeg fikk hilse på Smiley Bolger (mannen bak de siste 18 Vibene), men Philomena (Philips mor) var ikke tilstede denne kvelden.

Billy 'Bring your daughter to the slaughter' og Aida fra London var ordentlig trivelige folk, og da The Emerald Band avslutningsvis dro til med fullt elgitar trøkk måtte jeg bare akkompagnere Billy på luftgitar helt fremme ved scena. Arne, der skulle du vært! Kjempemoro!
Tok nattbussen hjem kl. 01:00 etter en helt suveren kveld. Og i morgen er det atter previbe...
 
Lørdag - 03.01.2004 - Waiting for an alibi
Tom på piren ut mot Poolbeg Lighthouse (144kb)Eller: Waiting for a Dublin Bus... En ting har jeg nå lært: Stol aldri på rutetider og Dublin Bus. Massevis av busser kommer og går ustanselig, men neppe den bussen man faktisk venter på.

Foregående kvelds utskeielser på Cobblestone satt nok litt i hodet denne lørdag morgen. Men med en god vibe i kroppen tok jeg bena fatt i 10:00 tiden og gikk fra B&Ben opp Griffith Avenue til Upper Drumcondra Road for å ta buss nr. 3 til Irishtown sørøst i byen. Hadde planer om å komme meg ut på den piren i Dublin Bay der jeg bestemt mener Philip Lynott vandrer som avslutning i musikkvideoen til Old Town. Men buss 3 kom aldri, i allefall ikke mens jeg sto og ventet, så etter 45 minutters venting tok jeg buss nr. 13A istedenfor. Den brakte meg ikke helt upraktisk ned til Merrion Square på sørsiden av elva Liffey; godt utgangspunkt for videre vandring sørøstover mot Irishtown. Tuslet langs Lower Mount Street til Haddington Road og derfra videre nedover Bath Avenue. Tok en pause i 12:00 tida på puben 'Landsdowne Inn' (ikke langt unna Landsdowne Rugby Football Stadium) og inntok en Guinness som dagens lunsj. 

Det mørke stoffet ga nye krefter så jeg vandret snart videre nedover Bath Avenue. Fortsatte langs Sean Moore Road ut mot Dublin Harbour. Trasket South Bank Road videre østover gjennom et ikke spesielt pent område fullt av containere og skrot. Omsider kom jeg ut til kraftstasjonen som ligger lengst ute på havneområdet, og stranda bredte seg ut foran meg mot sør. Mot vest så jeg piren som strakk seg sinnsykt langt utover i Dublin Bay. Bena var slitne etter et par timers vandring fra sentrum, men jeg hadde ikke annet valg enn å labbe stranda bortover mot piren. Vet ikke om det var lavvannet eller årstiden som gjorde det, men man kunne vandre utrolig langt utover Dublin Bay på de nakne sandbankene. Skimtet Bray og Wicklow Mountains mot sør. Vel ute på piren (bildet over) tok jeg noen bilder og forsøkte se for meg Philip vandre utover mot fyrtårnet ytterst på piren. Mange Dublinere så ut til å ta søndagsturen (i bil) ut til piren for å vandre de 2 kilometrene ut til fyrtårnet. For min egen del var det bare å se nedlatende på de bilkjørende irer og ta fatt på vandringen tilbake mot sentrum.

På vei tilbake oppdaget jeg at det langs strandlinja på sørsiden av havneområdet gikk en sti gjennom trivelige Irishtown Park. Adskillig bedre vei å gå enn på asfalten gjennom det trøstesløse havneanlegget. Tok bussen fra Irishtown Road tilbake til sentrum. 

Etter en kjapp tur innom B&B'en tok jeg bussen ned til Temple Bar; selve hjertet for Dublins uteliv. Forventningsfull fant jeg fram til kveldens konsertlokale The Temple Bar Music Centre. Dørene skulle åpnes 19:30, men det var ikke antydning til kø da jeg ankom i 19:00 tida. Så jeg fant meg en pub (og det er ikke vanskelig i Temple Bar området) og nøt en Guinness og så Southampton tape 0-3 for Newcastle. Var på plass utenfor konsertlokalet noen minutter over 7:30 pm og i løpet av 10 minutter dannet det seg kø på 7 stykker... Fikk god tid til å se over Vibe-souvernirer. Kjøpte meg Vibe T-skjorte og fant meg en fin sitteplass på en balkong rett mot scena. Kjøpte meg en Bulmers Cider og så konsertlokalet nedfor fylle seg sakte opp med tilskuere. Det ble vist bilder av Philip på storskjerm samt noen relativt sære konsertopptak. Artig. Ettervert entret Smiley Bolger scena og satte konserten igang.

Det er imponerende med Smiley; han er overalt og ordner og fikser, ser alltid like sliten ut, men er alltid like blid, og alltid med (minst) en halvliter i handa. Morsom type. Selve konserten startet ca. 21:00 og diverse artister bidro med tolkninger av Lizzy-melodier. Bandet Parris (Nederland?) gjorde et bra inntrykk med melodier ala Live and Dangerous. En lokal unggutt ved navn O'Connor med bandet Ruthless spilte litt eldre materiale; veldig bra. Leanne Hearte; ei irsk el-gitar spillende dame gjorde mindre bra inntrykk med sitt band og sine 4-5 melodier. Men flaut ble det først med  Ditch Cassidy; en soul-syngende skinnfrakk og solbrille bekledt kar godt oppi 50-åra; antagelig en tidligere svirebror av Philip. Det kunne virke som om han overhodet ikke visste hva han egentlig skulle fremføre; trass i at det kun var én låt. Artig type. The Southbound Band var utrolig bra og kveldens høydepunkt. De spilte et for meg perfekt utvalg av Lizzy-melodier, og Black Rose var megabra med suverene gitarharmonier. Meget artig vokalist (minnet om Graham Bonnett i Rainbow) med virkelig stemmeprakt ga låtene et særpreg. Gamlekara i bandet til Eric Bell gjorde jo sine bluesinspirerte saker bra. Eric er uten tvil en gammel rev og en sløy kar på gitaren. Gjorde noen versjoner av eldre Lizzy materiale samt ei Hendrix låt og litt jamming. Grand Slammers spilte halvakustiske versjoner av melodier fra tiden etter Thin Lizzy; dvs. fra Philips Grand Slam periode. Ikke helt min greie, men sikkert flinke karer.

Blant publikum sto en langhåret heavy-type i singlet for en helt utrolig imponerende fremvisning av headbanging slik jeg verken før eller siden har sett maken til. Fra første band og til jeg gikk holdt han på med sin usannsynlige opptreden rett foran scena. Lokalet trengte overhodet ikke aircondition for denne karens roterende hodebevegleser fungerte helt fint som vifte. I 0:15 tida begynte han riktignok å merke kjøret, og jeg selv var faktisk også fornøyd. Og da Smiley proklamerte at de antagelig skulle holde på til 03:00 tok jeg jakka mi og ruslet sober til D'Olier Street og tok Nitelink bussen 'hjem'.

 

 
Søndag - 04.01.2004 - Philomena
Jeg var tidlig oppe og var fornøyd med at det ble såpass rolig kvelden før. Mrs. McNally anbefalte meg å dra ut til Malahide eller Portmarnock (nord for Dublin) og vandre litt på The Velvet Strand, men jeg bestemte meg istedenfor å dra ut til Howth igjen for å se om jeg kunne spore opp Philomenas hus 'White Horses' i Strand Road. Hadde fryktelig lyst til å kjøpe med ei flaske vin til turen og angret bittert på at jeg ikke kjøpte kvelden før. Var innom SPAR-butikken i Philipsburgh Avenue i 09:50 tida, men de hadde ikke lov til å selge vin før 10:00 sa dama bak disken. Jeg hastet videre og klokka 10:05 entret jeg optimistisk en annen SPAR-butikk like ved buss-stoppen for buss 31B (til Howth). 'Vinsalget åpner ikke før 12:00' sa de der. 'Don't believe a word' tenkte jeg... Så jeg kunne SPARt meg for hastverket.

The Cliff Walk - Howth(108kb) Anyway; jeg rakk bussen og hoppet etterhvert av på buss-stoppet etter St.Fintans Cemetary (Philips gravlund). Tuslet litt langs veien og fant snart en sti som tilsynelatende førte i retning sørsiden av Howth. Jeg fulgte stien over en vakker steinbefengt og lyngbevokst beitemark, og det tok ikke kang tid før jeg skimtet Dublin Bay i det fjerne. Stien ledet meg ned til naturstien 'The Cliff Walk' (bildet til venstre) som går fra landsbyen Howth på nordsiden, langsetter klippene og rundt halvøya til Strand Road på sørsiden. Jeg priset meg lykkelig for å ha lagt turen hit ut og enset virkelig eimen av Irland her blant klipper og grønne enger.

Jeg fulgte Cliff Walk den siste kilometeren og passerte majestetiske Sutton Castle Hotel like før jeg kom ned til Strand Road. Veien fulgte strandkanten og var en nokså typisk irsk landsbygdevei, smal og svingete med en 150 cm mur som vern mot havet. Pulsen steg og hjertet hoppet et lite hopp for hvert herskapelige hus jeg passerte langs Strand Road, for jeg ante at Philomenas hus lå her et sted. Og helt riktig, med ett sto jeg utenfor oppkjørselen til 'White Horses'; et nokså lite, unnselig hvitt murhus med innskriften 'White' på den ene portstolpen og 'Horses' på den andre (bildet under). Jeg kikket lett brydd inn mot huset 50 meter inne på gårdsplassen, og mente å skimte en Thin Lizzy plakat 'Thunder and Lightening' i stuevinduet. Det bare MÅTTE være Philomenas hus. Det hadde vært en drøm for meg i mange år å finne frem til dette huset, og når jeg nå med ett var der, på dagen 18 år etter at Philip døde, visste jeg slettes ikke hva jeg skulle gjøre. Det føltes litt småfrekt og hensynsløst å gå og banke på døra på en slik helt spesiell dag for Philomena, men på den annen side så visste jeg slettes ikke om jeg noen gang kom til å få muligheten igjen; dilemmaet rådet!

Philomenas hus i Strand Road - Howth(114kb) Så jeg lot som om jeg bare var en alminnelig forbipasserende og fortsatte spaserturen vider bortover veien. 100 meter lenger borte, der hvor Strand Road møter St. Fintans Road, var det en åpning i muren, så jeg bestemte meg for å gå ned til stranda og snike meg tilbake mot White Horses fra den kanten. Rett utenfor huset til Philomena var det en seilklubb med en liten parkeringsplass, og et Dublin Bus skilt markerte at det var buss-stopp her. Så med godt innsyn til huset i en lett likegyldig positur sto jeg og latet som om jeg ventet på bussen og håpet vinne tid til å ta en beslutning. 'Skal jeg gå og banke på eller skal jeg ikke? Nei, jeg kan ikke, jo, jeg må, nei jeg kan ikke!!' Etter 20 minutter var det fortsatt uavgjort i den indre kampen mellom rett og galt da det plutselig kjørte en bil ut fra gårdsplassen, med en eldre dame bak rattet. 'Pokker, det må ha vært henne', tenkte jeg bitter over ikke å ha fått tatt en avgjørelse. Nå var det slettes ikke sikkert hun kom tilbake og da var løpet kjørt. Shit! Jeg tenkte kanskje hun bare skulle opp til graven en liten tur, så jeg ble standhaftig ved min post.

15 minutter senere kom bilen tilbake; tror hun kikket bort på meg? I 45 minutter sto jeg der ved buss-stoppet og veide for og imot, inntil kroppen tok styringen over hjernen og bare førte meg opp til inngangsdøra. Det var nå eller aldri så jeg lot det stå til og banket på. En eldre dame åpnet og jeg spurte høflig om dette var Philomena Lynotts hus. 'Yes' fikk jeg til svar. Jeg forklarte mitt ærend og kunne tydelig se på Philomena at hun ikke var direkte begeistret for besøket. Det var overhodet ikke i min hensikt å trenge meg på, men Philomena insisterte på at jeg skulle komme inn og ta en rask titt på rommet der hun oppbevarer alle minnene etter Philip. Jeg tok et raskt overblikk og sa at jeg overhodet ikke ønsket å forstyrre henne denne dagen, men bare ville hilse på. Philomena var meget hyggelig og ba meg komme tilbake neste dag til en kopp te; det ville passe henne helt utmerket. Hun viste meg i farten en artikkel i en irsk avis der hun var avbildet ved graven til Philip. Noen hadde stjålet en inngravert stein-plakett fra graven og Philomena hadde gått til avisen for å oppfordre tyven til å levere den tilbake. Idet jeg ydmyk og takknemlig sa hadet til henne utenfor kjøkkendøra, ba hun meg komme på festen på North Star Hotel etter kveldens konsert og hilse på.

Jeg hadde møtt Philomena; Philip Lynotts mor! Jeg var overlykkelig og vandret som i drømme de 2 kilometrene bort til Sutton. Jeg var, trass det noe ubekvemme tidspunktet for Philomena, veldig fornøyd med at jeg hadde tatt mot til meg og banket på. Dublin turens hovedmål var å få treffe Philomena, og det hadde jeg gjort! Alt var komplett og perfekt! Bestemte meg for å feire denne begivenheten og fant et megabra kjøpesenter i Sutton der jeg ruslet og kikket litt på irske dagligvarer, og handlet meg ei vinflaske og noen herlige rundstykker. Så la jeg turen bort til stranda utenfor Glen Corr for en verdig markering og vorspiel til kveldens hovedkonsert.

Tom og Lynott look alike (87kb) I 18:00 tiden var jeg på plass utenfor Vicar Street; konsertlokalet for årets Vibe for Philo. Det var ikke kø, men en god del folk var allerede på plass inne i lokalet. Vicar Street består av en konserthall med scene og ståplasser på størrelse med Rockefeller, og med balkonger og sitteplasser over. Dessuten finnes en bar (eller var det to) som er adskilt fra selve konserthallen, der man kan slappe av og puste ut innimellom digge-øktene. Møtte Billy, Aida og Headbangeren (fra kvelden før!), og vi fant oss en fin plass rundt et bord i baren med god sikt til storskjermen der det ble vist Thin Lizzy videoer. Det tok ikke lang tid før baren ble nokså stinn og de åpnet dørene inn til konsertlokalet. Alt som skjedde på scena ble vist på storskjermen inne i baren så det var unødvendig å stresse seg inn dit. Satt i baren med en stadig ny Heineken og nøt showet. Hilste på en artig kar som nok hadde vært på de fleste Viber og alltid kledte seg ut som Philip (bildet over).

En rekke band og artister, mange av de samme som kvelden før, gjorde sine ting på scena. Igjen ble jeg imponert av The Southbound Band, og tok meg etterhvert en tur inn i konserthallen og så på Eric Bell Band. Han fikk imidlertid store tekniske problemer med gitarforsterkeren, og da det ble som værst beklaget han seg og avsluttet med: 'You just can't play Rock'n Roll on 5 watts!' før han forlot scena. Philomena kom på scenen sånn nærmere midnatt og sa noen høyst  minneverdige ord. Hun ba om 1 minutts stillhet for Philip, og det var nokså ufattelig å overvære en stappfull sal med rockefans være musestille i ett minutt; man kunne ha hørt en knappenål falle! Philomena ytret sin store sorg og sin bitterhet over den stjålne plaketten fra Phillips grav, og oppfordret gravskjenderne til å melde seg så hun kunne slå en strek over det hele. I 01:00 tiden var jeg igjen fornøyd med dagen, og kvelden, tok bena fatt og spaserte den times-lange veien hjem til B&B'en. Puh! For en dag!

 

 
Mandag - 05.01.2004 - Old Town
Tom og Philomena på Lynott-rommet (92kb) I've been spending my money in the old town, it's not the same Philip now you're not around.

Dagen etter Dagen 'in the old town', men absolutt ingen dagen derpå for det. Som dagene forut serverte 'moder' Theresa frokosten klokken 08:30, og det smakte som vanlig fortreffelig. Hadde planene klare for denne siste hele dagen i Dublin; dagen skulle benyttes til å overholde 3 viktige avtaler: 1: Jeg skulle kjøpe en tøff lekebil til Thomas. 2: Jeg skulle treffe Billy og Aida ved Halfpenny Bridge klokken 12:30. 3: Jeg skulle til Philomena på te klokken 14:00. 

Formiddagen ble benyttet til å saumfare Henry Street for lekebutikker (Theresa sa det lå noen her) og jeg fant et par riktig bra helt i enden av gata, i krysset ved Jervis Street. Det ble en Batman-bil til Thomas. Tenkte jeg skulle slutte ringen for denne gang og tok meg en Guinness i Temple Bar på samme pub (The Auld Dubliner) som jeg inntok denne turens første Guinness. 5 dager tidligere satt jeg her forventningsfull med opplevelsene og tiden foran meg. Snodig å sitte på samme sted, men denne gangen i en oppsummering av begivenhetene i tidsrommet mellom de to dagene. Forrige gang virket alt så uutforsket; så friskt og nytt: morgen-stemningen på puben, euroene i lommeboka, smaken av Guinness, skiltet på gatehjørnet, det skrå sollyset i sidegata. I løpet av få dager var jeg som smeltet sammen med byen og stemningen og alt virket kjent og normalt. Heldigvis ga det en følelse av frisk oppdagelsesferd i det å skulle besøke Philomena få timer etter.

Jeg sto og ventet på Billy og Aida på Aston Quay ved Halfpenny Bridge. 20 minutter på overtid så det ikke ut til at de skulle komme så jeg bestemte meg for ta bussen tilbake til B&B'en. Idet jeg kom over på andre siden av brua kastet jeg et siste blikk tilbake til avtalt møtested, og da så jeg sannelig Londonerne. Jeg kavet og vinket til dem inntil de oppdaget meg. Vi ruslet sammen østover Abbey Street og jeg viste dem hvorfra de kunne ta bussen til Howth. Jeg hadde rablet ned et lite kart til dem slik at de skulle kunne finne frem til Philips gravsted og huset til Philomena. Selv tok jeg bussen tilbake til B&B'en for å ordne meg, før jeg også satte meg på bussen ut til Howth.

Lynott-rommet (99kb) Jeg hoppet av bussen ved St. Fintans Cemetary og spaserte gjennom gravlunden. Noterte meg at det var 3 besøkende ved Philips grav. I den sørøstlige enden av gravlunden fant jeg en godt skjult gangvei ned til St. Fintans Road. Der tok jeg til høyre og gikk ned til Strand Road. Det var med en god skjerv ærbødighet jeg igjen sto utenfor Philomenas hus og banket på døra. Philomena åpnet og virket i strålende humør. Hun ba meg inn og presenterte meg for samboer Dennis. De ventet en god del Lizzy-fans utover dagen og hadde satt fram te og småkaker. Philomena ba meg gå inn på rommet der hun har alle Philips etterlevninger; plater, bilder, plakater, og alle mulige slags fiksfakserier. Mange fans har opp gjennom årene sendt gaver av ulike slag og det har Philomena også samlet her. Dennis tok bilde av meg og Philomena med en plakat av Philip mellom oss; synes Philip skuler noe betenkt bort på meg. Jeg fikk fritt spillerom til å ta bilder og se over tingene. Selv hadde jeg med en flaske norsk linje-akevitt som gave til Philomena. Virket som hun satte pris på det.

Jeg kikket på alle tingene og hadde ikke vært der mer enn 10 minutter før Billy og Aida fra London banket på. De hadde vært på Philips grav og kunne fortelle at de hadde fått skyss med moren til Leanne Hearte (som spilte på vibe'n foregående kvelder) fra Sutton ut til gravlunden. Pussig sammentreff. Snakket litt med Philomena og kikket enda litt mer, og etterhvert kom det flere besøkende. Kjøpte et par T-skjorter og ble medlem av Roisin Dubh Trust. Billy, Aida og jeg tok etterhvert farvel med Philomena som idet vi vinket takket så mye: "Thank you for loving my son". Knipset  noen bilder i porten også vandret vi bortover Strand Road i retning Sutton. Akkkurat idet vi kom til krysset ved Carrickbrack Raod kom bussen. Vi hoppet på, men jeg takket Billy og Aida så mye for det trivelige selskapet og hoppet av igjen i Sutton. Tok igjen turen bort til det velutstyrte kjøpesenteret, og gikk der fornøyd og kikket på matvare- og øl/vin/spritutvalg. Handlet meg litt Smitwicks øl, irsk svartpølse og sterk sennep og tok bussen hjem til B&B'en.

Litt utpå kvelden tenkte jeg at jeg skulle markere denne siste kvelden i Dublin for denne gang, og dro ned til sentrum. Ruslet litt rundt og gikk bort til ærverdige Slattereys pub, pub'en der jeg møtte Brian Downey i 1995, og tok en Guinnes og en sandwich. Synes det var markering god nok så jeg dro tilbake til B&B'en og køyet.

Neste morgen pakket jeg sakene og tok igjen turen til sentrum for å gjøre unna den siste rest av shopping. Gikk en liten runde før jeg dro tilbake. Takket Mrs. McNally så mye for et kjempebra opphold og en alldeles utmerket B&B. Så bar det ned til sentrum igjen; den siste turen med buss nr. 123 for denne gang. Tok meg frem til The Central Bus Station og hoppet på flybussen. Det er ca. 45 minutter busstur ut til flyplassen. Handlet meg irske varer i taxfree-shopen: Redbreast whiskey (pot still) og Huzzard vodka. Til min store fornøyelse hadde de prøvesmaking av et par typer irsk whiskey-likør i taxfree-shopen, så jeg passet på å få meg et par ekstra samples før jeg gikk ut i avgangshallen. Satte meg på en 'pub' der og nøt to Guinness mens jeg leste Håkan Nessers 'Carambole' og ventet på flyavgang.

Hilsen fra TomTuren til Vibe 2004 ble en fantastisk tur. Jeg nådde de målsettingene jeg hadde satt meg for turen; møte Philomena, finne Glen Corr og Leighlin Road, spise sandwich med mustard sauce ost og skinke, drikke Guinness, feire nyttårsaften på Howth, gå til piren og på konserter. Mange ting gjenstår det fortsatt å utforske, men det blir en annen gang og en annen historie...

Tom 2004